Oruro og omegn

I en uke har jeg vaert pa tur med to herremenn fra Norge.
Jeg har vaert tolk, og fatt oppleve masse!

Mandag morgen dro vi fra Cochabamba, med retning Oruro, en by pa hoysletta.
Pa det hoyeste var vi 4496 moh. Ikke verst!
Jeg trenger med andre ord ikke a bestige Galdhopiggen eller andre hoye fjell,
for jeg har allerede vaert hoyere enn dem alle! 

Lufta her var den friskeste jeg har kjent pa over en maned, og sola varmet godt!
Rett og slett helt perfekt klima og vaer!

Sa hoyt, med sa darlig kondis! Sla den!

I Oruro ble jeg kjent med herlige unger og en kjempekoselig bestyrer pa barnehjemmet Bethania.
Det sies at nar man kommer til Oruro, vil man helst dra derfra sa fort som mulig.
Jeg er tydeligvis ikke "man", for jeg kunne absolutt blitt vaerende der en god stund!

Fotball med barnehjemmet pa omtrent 4000 meters hoyde

Pa tirsdag reiste vi til Uritaca sammen med forkynneren Santos,
og to av hans ni (!) flotte barn, Moisés og Luci, som ogsa ellers kjorte oss rundt forbi.
Pa veien sa jeg maaaaange lamaer og alpakkaer.
Og her var det ingen gjerder eller dyreparker,
bare en stor, nydelig, gold, sandete slette og skinnende sol.

Lamaer "paa aarnkli"

Uritaca er en liten landsby langt inni fjellene.
Natta ble tilbragt i et rom pa barnehjemmet der, under 5-6 tepper som holdt kulden ute.
Uritaca er nemlig et rimelig kjolig sted. Ogsa lokalbefolkningen kler godt pa seg nar morket siger pa,
men bena er alltid like bare i sandalene!

For ti ar siden var det ingen i Uritaca som kjente Jesus.
Na holder de pa a bygge en kirke.
Pa kvelden feiret vi at taket var pa plass.
Vi sang, sanger og melodier jeg aldri har hort lignende for,
og Santos forkynte pa aymara, indianerspraket deres.
Det var en unik, fin kveld.

Ett av Guds barn i Uritaca