Jeg er norsk – i Bolivia. Altså er jeg utlending. Det har jeg aldri vært før.Her snakker de et annet språk, de oppfører seg på en annen måte, og tenker på en annen måte.
I Bolivia snakker man spansk. Det er et språk jeg har studert i to år. Likevel er det mye jeg ikke kan enda. Da er det godt at ganske mange timer i løpet av dagen, “arbeidstimene” mine om du vil, tilbringes sammen med mennesker. Mennesker som lar meg snakke feil, som retter litt på meg innimellom, og som forklarer ord og uttrykk når jeg ikke skjønner. Tenk om jeg tilbragte hele dagen i ensomhet?! Da ville det blitt vanskelig å lære seg språket skikkelig. Hjemme i Norge skulle jeg nok klart å få dagene til å gå. Men her? Alt er jo så ukjent og annerledes.
Det er rart med det, men til og med hjemmene er annerledes her. Nå skal jeg bare være her i tre måneder. Men hadde jeg blitt lenger, i mitt eget hjem, hadde jeg nok prøvd å få det litt mer “hjemmekoselig”. For eksempel teppe på gulvet, så man kunne gå på sokker. Kanskje en plante eller to i stua? Dyne i senga, teppe i sofaen og bilder på veggen. Så ble det litt mer “norsk”. Jeg er tross alt norsk. Da er det vel ikke så rart at jeg vil ha det slik i mitt eget hjem?
Maten er også rar her. Den er god, altså. Men den er ikke det jeg er vandt til. Hadde det vært en restaurant med kjøttkaker i brun saus her, hadde jeg helt sikkert tatt turen innom. Og brunost. Det sies at både lukten, smaken og konsistensen på denne nasjonalosten er merkelig og litt ekkel. Men jeg synes det er kjempegodt!
Ikke kjenner jeg særlig mange heller. Ikke sånn ordentlig. Det er ikke det at folk ikke er vennlige og trivelige. Det er de. Men hvordan blir jeg kjent med dem? Skal vi håndhilse? Eller bare si “hei”? Hva snakker vi om? Går man på besøk til hverandre? Banker man på døren, eller går man rett inn? Skal man ha med seg noe? Når skal man gå igjen? Er det slitsomt å snakke med meg? Kjedelig?
Jeg må nok dessuten innrømme at det koster meg litt energi å bli kjent med folk fra dette landet. Det er liksom ikke så lett å slappe av. Slappe av, det gjør jeg når jeg er sammen med andre norske. For eksempel Marianne, ettåringen til NLM. Selv om vi ikke har kjent hverandre særlig lenge, forstår vi hverandre. Vi snakker samme språk, til og med nesten samme dialekt. Vi har felles kjente. Vi lurer på de samme tingene. Vi synes de samme tingene er merkelige. Og vi føler oss begge litt “utenfor”.
Bolivianere er, som sagt, både trivelige og vennlige, selv om de kanskje også kan virke litt overlegne og uineresserte i å bli kjent med meg. Likevel, og kanskje derfor, varmer det når en bolivianer setter av noen timer på ettermiddagen bare for å vise meg hvor jeg kan få kjøpt det jeg leter etter, eller når de sier at jeg bare må ringe hvis det skulle være noe, uansett hva det måtte være. Det føles godt. Ikke fordi jeg liker å være til bry, men fordi jeg liker at noen bryr seg.
Slik er det altså å være utlending i Bolivia.
Mon tro om det kanskje er litt sånn det er å være utlending i Norge også?
