2011

 Det var det året jeg fant ut hvor norsk jeg er. Og hvor stolt jeg er av å være det. Det var det året jeg fant ut at jeg er nettopp det - norsk.

Det var det året det var ski-VM i Oslo. Det året vi var best på ski. Og jeg følte meg som en del av alt sammen. Over hundre mil unna. Jeg var norsk og vi hadde laget folkefest.

Det var det året jeg hørte en svenske si "Ja, vi elsker faktisk dette landet". Det var da jeg skjønte at Norge er for mer enn nordmenn.

Det var det året jeg brukte ett sekund på å skjønne at samfunnet vårt var forandret. Det var det året jeg tenkte "hvordan blir alt nå?" Det var det året jeg var redd for at samfunnet mitt skulle ligne altfor mange andre. Men det ble det året jeg var stolt av å være del av det norske samfunn. Det året vi reagerte med kjærlighet og verdighet. Og det var ekte.

Det var det året 77 mistet livet på grunn av hat. Det var det året ei kjær venninne mistet sin mor på grunn av sykdom. Det var det året det manglet noen ved julemiddagen. I mange hjem.

Det var det året jeg dro til Bolivia, det året jeg storkoste meg med å snakke spansk.

Det var det året jeg fant ut hvor jeg virkelig hører hjemme.